Det er ikke alt som er gøy for en liten gutt. Sykdom følger også med det å vokse opp. Og i jula fikk Pluggen virkelig merke hvordan det var å ikke føle seg i form. Han fikk omgangsyken, også ble det til slutt så ille at vi måtte bli et døgn på sykehus.. Og Pluggen fikk intravenøs væske inn i blodåra si, for han klarte ikke å beholde det vi gav ham.Det tar tid å komme seg etter sånne opplevelser. En hel uke før han sluttet å kaste opp, halvannen før matlysten var på plass. Men fortsatt er det noe som ikke er helt som det skal.
For Pluggen har blitt redd! Han våkner om natten og roper på mamma. Og mamma, som ligger like ved siden av, må opp for å trøste. Om dagen trenger han å bli båret igjen, etter lang tid med "gå-sjøl!". Melk og kos vil han også ha masse av.
Det er slitsomt med sånne perioder. Så i kveld er Pluggen hos farmor. Heldigvis vet vi at han elsker å være sammen med henne, han bare smilte og vinket da mammaen dro hjem til seg i dag. Og nå sitter mammaen med teppe rundt seg og pc på fanget. Og gleder seg til å krype til køys. Tenk, en hel natt med sammenhengende søvn!
Vi kunne vel satt hardt mot hardt. Vi kunne til og med tvunget ungen vår til å sove i egen seng, på eget rom. Jeg kunne sluttet å gi ham morsmelk nå, han er stor nok til å klare seg uten.
Men vi velger å prøve å samarbeide med ham. Vi tror at følelsene hans er reelle. Vi tror han er i en fase hvor han trenger ekstra omsorg og kos.
Så er vi heldige også, som kan få litt pusterom. Som kan la sønnen vår være trygg og ivaretatt også av farmor. Det gjør at vi klarer oss gjennom brasene, selv når mammaen er travel turnuslege med lang kjørevei, og pappaen er ingeniør med reiseoppdrag. Og best: Det gjør at mammaen klarer å se på tiden sammen med ungen sin som en gave. Han kommer aldri til å være halvannet lenger..
