Stålampa vår fyller år i dag!

"Jeg tror vannet gikk!" hylte jeg for 2 år siden. Og både mann og svigermor slapp dagens prosjekt, altså stålampa dere ser i hjørnet på bildet, i gulvet. Til dags dato får jeg fortsatt ryggvondt av å glo litt for lenge på den lampa. ;)


Så er han blitt stor, gutten vår. 2 år den 3. juli! Og mor sitter her og ser på klokken og tenker. Nå har jeg snart ingen 1-åring lenger. Han kommer aldri til å være 1 år mer, gutten min. Nå blir han 2. En ordentlig "gå-selv-gutt". Med sans for alle verdens spennende finurligheter, som pappas multimeter og havets eremittkrepser. En forsker, vandrende foreleser og humørspreder av rang. Vi har verdens aller herligste gutt!


På bursdagen hans er både mor og far på jobb. Sånn er det dessverre i våre dager. Men farmor skal ta ham med på stranda for å feire sammen med nabojentene. Og vi to andre foreldrene (farmor er nemlig på sett og vis en forelder, hun også, nemlig..) håper å kunne snike oss vekk et par timer før. Dessuten kommer tante M utover en tur også. Og på lørdag skal vi ha et ordentlig familielag med pølser, traktorkake og bløtkake!

Krona har han fått i barnehagen, dagen er allerede feiret der.

Det er rart at gutten vår er blitt så stor. Men noe har han fortsatt med seg, som de færreste andre barn har. "Namnam" (morsmelk, altså) er superstas fortsatt, døgnet rundt. I morgen kan jeg feire at jeg har fulgt WHO's anbefaling om amming i barnets 2 første leveår. Hvor veien går videre, får vi se. Sikkert er det at gutten vår skal få lov å bli stor i eget tempo, med nær og god støtte fra oss som er glade i ham.

Så får farmor få lov å representere oss alle sammen. Vi som ønsker å gi nærhet til gutten vår. Det er sjelden han har tid å sitte i bæretøy lenger, og det tenker vi er naturlig. Framover vil han oftere og oftere trenge nærhet på en annen måte: I form av tålmodighet, veiledning og kjærlighet, og aller mest de gangene der han vil ønske å utforske verden på en litt annen måte enn vi ønsker.