Krapylet er født!

3 juli kom han til verden. Så nå er det meste snudd på hodet i familien vår! Han er en rolig og sjeldent glupsk unge som helst skal ha mat døgnet rundt..

Det ble en mer dramatisk fødselsopplevelse enn vi skulle ønske oss. Etter at seteleie tilfeldig ble oppdaget, var vi imidlertid forberedt på at dette ikke ble den rolige Fødestue-fødselen med badekar og akupunktur som planlagt. I stedet fikk jeg prøve det meste av medisinske og teknologiske intervensjoner. Og tross alt gikk det heldigvis bra til slutt! =)

Under følger fødselshistorien, for de som interesserer seg for den:

Fødselen starta ca 16.30 2 juli med at vannet gikk. Jeg sto og skulle lage ostesmørbrød til mannen og svigermor, mens de var travelt opptatt med å skru sammen ei stålampe. Vet ikke hvem som ble mest sjokka, meg eller dem. Men i alle fall fikk vi ringt sykehuset, og så var det bare å hive seg i bilen.

Vel ankommet sjekket de ri-aktivitet og fosterlyd, og det viste seg at det knapt var åpning i det hele tatt. Men pga seteleiet fikk vi ikke dra hjem igjen, så mannen og jeg ble innlosjert på et eget venterom. Meg i seng, han med lenestol og madrass på gulvet..

Vi hadde kjøpt inn to sett ukeblader hver og forberedte oss på at dette kom til å ta tid. Riene kom imidlertid fort i gang, etterhvert ble det ganske så ubehagelig også! Kjekt med varmeflaske og varm dusj da. (Nei, nå følger IKKE bilde av meg i dusjen! ;) )

I 4-tiden morgenen etter, var jeg rimelig utslitt av hyppige rier og mangel på søvn. Ny sjekk viste 3 cm åpning, altså en cm for lite for epidural. Men jeg hadde fått feber, og fosterlyden var høy, så vi måtte inn på fødestua likevel. Anestesi ble tilkalt, og jeg fikk penicillin iv samt paracet på mistanke om infeksjon. Epidural var ganske fantastisk da! Fikk til og med sove litt, og temperatur og fosterlyd stabiliserte seg.

Men utover dagen forverret feberen og fosterlyden seg igjen. De mistenkte at den høye temperaturen kunne være smerteindusert, men siden jeg pga begynnende svikt i ri-aktiviteten ikke kunne øke epiduralen, fikk jeg prøve lystgass. Blei god og surrete av den, ja! Effekten var det heller så som så med, foretrakk varmeflaske, jeg..

Dessverre sviktet riene mer og mer, og temperatur og fosterlyd var fortsatt for høy. På 9 cm åpning ble det bestemt at det måtte bli akutt keisersnitt. Jeg ble ganske stressa da, visste jo at jo lenger ut i fødselsforløpet man gjør keisersnitt, jo større er sjansen for komplikasjoner. Spesielt var jeg redd for atoni, altså at livmora ikke skulle klare å trekke seg sammen etter inngrepet.

Heldigvis kom det ut en frisk liten gutt! Kun litt lavt blodsukker. Men pga feberen min måtte han ta masse infeksjonsprøver. Han ble på nyfødt-intensiv den natta.

Vekta på siste bildet er på vei oppover. Den slutta på 3950 gram! Hodeomkretsen var fantastiske 39 cm, det er ny rekord i mannens familie. Og det selv om alle der har hatt hoder godt over snittet..

Jeg ble trilla inn på postoperativ. Men på veien merket jeg at noe ikke var helt som det skulle. Dvs, jeg tenkte vel helst at det kanskje bare var sånn det kjentes når epidural-bedøvelsen gikk ut og man nettopp hadde tatt keisersnitt. Jeg bare kunne ikke helt skjønne hvorfor jeg var så svimmel..

Sykepleierne, derimot, lot seg ikke merke med at jeg ble gråere og gråere i fjeset. De var travelt opptatt med å koble opp EKG og blodtrykksmansjett, samt å sette på litt ekstra Ringer. Heldigvis kom jordmor og mannen innom. Jordmor, ei staut svensk dame, så umiddelbart at noe var alvorlig galt. Hun løftet på dyna, og konstaterte at jeg blødde kraftig. Livmora var helt slapp.

Hun satte umiddelbart igang kraftig massasje på utsiden av magen, det mest effektive man kan gjøre for å få den til å trekke seg sammen. Mer bedøvelse var det ikke tid til å gi, og jeg overdriver ikke når jeg sier at riene var en bagatell i forhold til hvordan dette føltes. Vakthavende gynekolog sprang etter Cytotec, et medikament som stopper blødning. Heldigvis hadde det god effekt! Morfin fikk jeg også, i relativt store mengder etterhvert. Ble god og dopa, ja..

Bildet over tok svigermor 3 timer etter atonien. Jeg fikk et tilbakefall, så tilsammen blødde jeg ut rett i underkant av 2 liter.

Det endte heldigvis godt! Men både mannen og jeg har fått oss en støkk som vi kommer til å bruke tid på å bearbeide. Selv om svært få dør av atoni i Norge, var dødsangsten tilstede i høyeste grad. Og han var livredd for å miste kona si. Umiddelbar kommentar fra mannen min da situasjonen var stabil, var: "Neste unge kjøper vi på Ebay!"

I ettertid har jeg fått fortalt av både jordmor og gynekolog at jeg var heldig. At jeg reagerte såpass godt på massasje av livmora og Cytotec, var på ingen måte noen selvfølge. Selv vet jeg om en pasient som var i en lignende situasjon. Hun fikk 24 enheter blod på operasjonsbordet, og det endte med at de måtte fjerne livmora for å redde henne.

Det blir neppe kjøp av unge på Ebay. ;) Men blir jeg gravid igjen, ønsker sykehuset å følge meg opp fra starten av i neste svangerskap for å vurdere forløsningsmetode. Dessuten har jeg fått en ekstra jordmor-time nå, for å få snakke om det som hendte. Så får vi se om jeg tør å få flere små. Foreløpig lar vi den saken ligge. Vi har tross alt fått en frisk og velskapt gutt, og det er vi utrolig takknemmelige for!

Idar Andreas utskrives fra Nyfødtintensiv.

Hjemreise! =)