Å være mamma..

Det er en helt hinsides omveltning i livet å plustelig ha ansvar for en liten baby! De første dagene lurte jeg på om ikke den ordentlige mammaen skulle komme og hente Krapylet snart.. Jeg kunne ikke fatte at han var min! Først nå begynner det så smått å gå opp for meg at vi skal ta vare på dette lille mennesket i årevis framover. Skummelt, overveldende og fantastisk!


Siden jeg er såpass slapp etter fødsels-opplevelsen og mannen er nødt til å få huset vårt ferdig, har svigermor vært hos oss denne uka. Hun er et herlig menneske som virkelig har berget oss fra mange bekymringer! Det er helt ubeskrivelig deilig å ha en person i huset som både har erfaring og peiling på hvordan ta vare på sånne små.


Når Krapylet skriker, hjelper hun oss å tolke signalene hans. (Mat, rap, bæsj, kosesyk eller vondt noe sted???) Når jeg er på gråten fordi jeg ikke klarer å ta vare på ham (besvimer foran stellebordet hvis jeg står for lenge, kan ikke gå turer ut mm), forteller hun meg om sine egne opplevelser fra den gangen pappaen til Krapylet var nyfødt. Jeg vet jo at mannen er vokst opp og blitt et flott menneske, og dessuten tok det ikke lange stunden før svigermor klarte å ta vare på ham selv. Godt å vite at jeg ikke er alene om å trenge hjelp i starten!

Vi lærer stadig nye ting! Det siste er viktigheten av raping etter måltidene. Da jeg knakk den koden, fikk vi plutselig lagt oss to timer før om kvelden! Forskjellen på å få sove kl 12 og kl 02 er ganske så stor..

Bæring er genialt, selv om det dessverre ikke blir så mye av det som jeg skulle ønske meg enda. (Blodprosenten, igjen..) På sykehuset ble redningen å knyte på meg det elastiske sjalet. Krapylet nektet nemlig å sove i trillesenga si, men i sjalet var det helt greit. Dermed kunne jeg gå tur til Narvesen i første etasje (10 meter, heis, 10 nye meter, kikke litt, slappe av i stol nede, opp på rommet, pust, pes, pust!), spise middag i kantina (uten saus, kunne jo ikke risikere å søle på Krapylet mitt!) og gre håret.

Hjemme har vi prøvd oss på en minitur ut, der jeg dessverre kokte Krapylet. Litt mindre klær på ham neste gang, ja!

Blir nok mest MeiTai i sommer tror jeg. Går raskere å knyte på, og er ikke så varmt. Fortalte jeg at jeg fik MeiTai av mannen i barselgave? Er rørt til tårer fortsatt! =) Genialt bæretøy, skjønt kanskje ikke så god vekt-fordeler som sjalet. Krapylet stortrives oppi der, han tror nemlig meningen med denne bæreinnretningen er at han skal få mat.. Så er han sulten og jeg er lei av å sitte i sofaen (amming tar gjerne 2-3 timer i strekk, avbrutt av rap og bleieskift.), tusler jeg rundt i huset eller surfer på nettet med lillegutt hengende i puppen. Han drikker seg ferdig, raper og sovner. Genialt!

Mannen bærer Krapylet i butikken. Ble litt for varmt, så gikk over til vanlig bæring. Ikke så praktisk, men veldig koselig likevel!

Mannen er en fantastisk far! Nå gleder han seg til Krapylets navle skal bli tørr nok til det første badet, noe vi regner med blir i morra. Da skal han kurses i baby-bading av svigermor. Mammaen syns nemlig det hadde vært kjekt om pappaen tok bade-stellet. Sånn siden jeg bruker tid på maten, kan jo han gjøre andre koselige ting?

Ellers er han en kløpper i å få Krapylet til å sovne. Han synger "Mitt hjerte alltid vanker", og babyen blir helt stille i armene hans. Skikkelig pappagutt!

Roen begynner å senke seg over heimen. Vi er blitt en kjernefamilie med hus, bil, baby og hunder (de er riktignok på ferie hos foreldrene mine enda, det er vi takknemmelige for! =) ). Og selv om det ble tøffere enn vi hadde håpet, trives vi godt også. Vi passer nok bedre til å være kjernefamilie på landet enn vi gjorde som studenter i storbyen. Ingen av oss lengter tilbake til liten leilighet og folk på alle kanter. Nå kan vi styre livet vårt selv, og vi kan leve det slik vi trives best. Vi koser oss!