Babyers språk

"Skriking styrker lungene" og "babyer har bare godt av å gråte litt" og "du må ikke skjemme bort den lille" var (og er?) formanende ord nybakte mødre fikk høre. Jeg kunne ikke vært mer uenig!

Fra den dagen Krapylet ble født, har jeg forsøkt å forstå hvorfor han skriker. Jeg mener, babyer er ikke ondskapsfulle vesener som tenker "haha, nå skal jeg plage mamma litt, æææææææææææææææ!" Nei, de skriker av en grunn. De er sultne, har vondt i magen, våt i bleia, selskapsfriske (selskapssyk er et teit ord!) eller trøtte. Ved hjelp av eliminasjonsmetoden satte jeg i gang.

I starten var det stort sett "sulten!!!" skrikene betød. Vel, så fikk han mat. Hver gang. Døgnet rundt. Slitsomt, ja! Men på den måten kom melkeproduksjonen godt i gang, slik at Krapylet fikk det han trengte av næring.

Små babyer har en veldig liten magesekk. Det skal ikke mange millilitrene til før det blir fullt. Overfull mage er vondt, det vet vi alle. Samtidig er morsmelk lett fordøyelig, slik at magesekken fort blir tom igjen. Dermed er de sultne på nytt. Dette er grunnen til at babyer skal få regulere selv når de trenger mat. Dessuten: De kan da like godt lære seg at når de lager sulten-skrik så får de mat?

"Vondt i magen" fikk vi også beskjed om. Men Krapylet hadde en annen lyd for dette helt fra starten av. Han gryntet og presset, samtidig som han trakk beina under seg. Vel, så lærte mammaen seg hva slags mat hun ikke burde spise. Og så fant vi ut at hvis han fikk ligge litt på stellebordet, mens vi løftet baken hans, så fikk han ut lufta. Bæring i sjal kunne også hjelpe, eller å la ham ligge på magen.

"Bæsj i bleia!" var i grunnen grei nok. Som regel hørte vi veldig godt at bedrifter var på gang! Ellers brukte vi eliminasjonsmetoden: Ikke sulten, kanskje bæsj?

Så kom snart "selskapsfrisk!"-gråten. Dette var en mer klagende gråt, mens sulten-gråten var sinte vræl. Dessuten hjalp det når han ble løftet opp og fikk kos. Det er her noen fortsatt sier at man ikke skal "skjemme bort" babyen. Mitt svar er da: Hvis min unge blir "bortskjemt" på kjærlighet og omsorg, da vil jeg påstå at jeg har lykkes som mor.

"Utålmodig!" hører vi titt og ofte, særlig når han syns det tar for lang tid på stellebordet. Da kan han ikke alltid få viljen sin med en gang. Men jeg svarer! Jeg sier "Ja, vennen, jeg ser du er utålmodig, mamma er snart ferdig." Mange vil kanskje si det er teit å snakke til en baby, men for å forstå ordene må man begynne et sted. Dessuten har jeg tro på at han kan oppfatte følelsen i ordene. Han skjønner at han får en respons. Og det tenker jeg er viktig.

Jeg snakker forresten masse med ham. Spør ham blant annet om han vil ha rød eller blå bleie (han får den han er interessert i), sier "nå løfter jeg hodet ditt" før jeg løfter hodet og "skal du opp?" før jeg løfter ham opp. Han har begynt å løfte hodet sammen med meg når jeg sier "løfte hodet" og han gjør seg klar for å bli holdt når jeg sier "opp". Så jeg tror han forstår!

Så har han også begynt å si fra når han er trøtt. Og når han er mett. Signalene ligner mindre og mindre på gråt, de er mer ansiktsuttrykk, babling og fekting med armer og bein. Og han forteller oss det når han er fornøyd og glad, når han er interessert, overrasket og spent. Han kjenner igjen mennesker rundt seg, følger oss med blikket og blir glad når vi kommer. Det er kjempegøy å ha en baby som får et rikere språk for hver dag som går! Og dette hadde kommet så mye senere hadde vi bare latt ham ligge og skrike..