Om å si nei

De fleste foreldre ønsker seg vel trygge og glade barn som fungerer godt i samfunnet. Dermed må barnet også lære seg noen spilleregler. Det må lære seg å omgås menneskene rundt seg, både voksne og barn. Det må vite forskjellen på ulike områder. Det er ikke lurt å rase rundt i en porselensbutikk på samme måte som i en gymsal! Og det må lære noe om rett og galt, gode valg og mindre gode valg.

Vel, hvor begynner man? Som regel starter grensesetting og opplæringen for alvor når den lille begynner å bevege seg, i form av krabbing og griping etter gjenstander. Han har nå mulighet til å skade seg selv og omgivelsene. En liten hånd drar gjerne i duken, trekker bikkja i halen eller putter en giftig blomst i munnen. Så er det opp til de foresatte å beskytte baby og omgivelser.

Det mest innlysende må vel være å si "nei!", "ikke det!", "off!", "aue!", "æsss!" eller noe lignende. Ofte i en litt sint tone, slik at barnet skvetter til og slutter med det han måtte bedrive. Vel, så har man oppnådd det man ønsket seg. Eller har vi det?

Vi har kanskje lært den lille at når han drar i duken, sier mamma "nei!" og får et sint ansikt. Og at når han forsøker å putte blomsten i munnen, springer pappa til og roper "æsss!" samtidig som han river blomsten ut. Men har babyen lært seg at duker hører hjemme på bordet, og at blomster kan være giftig?

Fra de er veldig små, kan man i stedet for "nei!" si: "Duken skal være på bordet," samtidig som man hjelper barnet med å legge duken på plass. Man kan si "Blomsten skal være på gresset, den er ekkel," og ta blomsten ut av hånden hans. Eller "hunden skal vi kose." Eller "jeg ser du er sint på lillebror, men i stedet for å slå ham i hodet med lastebilen din, kan du bruke ordene dine og fortelle ham hva du mener." Det finnes hundrevis av alternativer til nei!

Så oppnår man forhåpentligvis det man er ute etter i utgangspunktet. Nemlig at barnet lærer seg hva som er den riktige handlingen i ulike situasjoner. Det er jo det vi vil?