Hvorfor Pluggens mamma er så imot skrikekurer.

Da Pluggen ble født, var nervesystemet hans knapt nok halvferdig. De neste årene skal de opplevelsene han har, være med å forme ham som menneske. Og det er superviktig at han får de stimuli som hjernen trenger for å kunne utvikle seg. Et eksempel er babyer som fødes med tette linser i øynene. Dersom de ikke får nye linser operert inn innen en viss tid (omtrent før fyllte 2 år), vil hjernen aldri lære seg å tyde synsinntrykk.

Nye nervebaner dannes hele tiden hos de små. De opplevelsene de har, er med å gjøre at nervebanene blir permanente. Derfor er det viktig at babyer får opplevelser og utfordringer av ulik art. Og det er samtidig kjempeviktig at de får svar på de signalene de sender ut. Svarene er nemlig med på å danne grunnlaget for barnets kommunikasjon med omverdenen.

Når babyen gråter, eller er stresset på annen måte, produserer den lille kroppen et hormon som heter kortisol. Dette hormonet motarbeider dannelsen av nervebaner. For å si det på en annen måte: Jo mer stress et barn utsettes for, jo ferre nervebaner dannes. Barn som har vært utsatt for store traumer i oppveksten, kan derfor ha dårlige forutsetning for læring resten av livet.

Skrikekurer, altså en prosess der man lar babyen skrike seg i søvn uten å gi respons på gråten, flere dager på rad, vil dermed angripe barnets nervesystem på to måter: For det første gir man barnet en opplevelse av at omgivelsene ikke responderer på dens rop om hjelp. Denne læringen kan bli permanent. Dessuten vil den lille være stresset, noe som også ødelegger for nervesystemets utvikling generelt.

At helsepersonell har anbefalt skrikekurer, og fortsatt gjør det, synes jeg er ganske skremmende. Men jeg har i alle fall bestemt meg: Jeg skal bli en sånn lege som gjør mammaer og pappaer trygg på at det er i orden å ta opp babyen sin når den roper om hjelp!